Nordområdesatsingas utstillingsvindu: – Forfatteren Marion Palmer ytrer seg om planlagt mineralutvinning, gruvedrift og avfallsdeponi i Kvalsund i Finnmark.

Eksotiske Finnmark. Vilt, vakkert og nådeløst! Med eksotiske samer, reinsdyr og midnattsol lokkes turister til Sápmi.

Isbjørn er Hammerfests byvåpen. Denne plastutgaven er godt plassert i Storsvingen, med sotrøyk fra Melkøya i bakgrunnen.
Isbjørn er Hammerfests byvåpen. Denne utgaven er godt plassert i Storsvingen, med sotrøyk fra Melkøya i bakgrunnen.

– Forfatteren Marion Palmer ytrer seg velskrevet og skarpt, med humor og ironi om planlagt mineralutvinning, gruvedrift og avfallsdeponi i Kvalsund i Finnmark. Les hele artikkelen på Nordnorsk Magasins blogg.

Ytring: Marion Palmer (tekst og foto)
mpalmer (krøllalfa) online.no
Trykt i Nordnorsk Magasin nr 3-2014

I 1961 var det helt andre ting som lokka finnmarkinger sørover. – Det er bedre muligheter for ungene her, sa far min. Hver sommer reiste vi hjem til bestemorhuset i Kvalsund, der alt var ved det gamle. Bortsett fra at det ikke lenger var sauer i fjøsen til bestemor. Den sto tom.

Fiskemottakene er enda pulsåra i restene av den sjøsamiske kulturen. I 1969 bygger Samemisjonen gamlehjem, som også betyr arbeidsplasser. Ute i verden stiger kobberprisene og utviklinga raser mot alle odds inn i kommunen, der samen Anders Monsen fra Repparfjord rundt 1900 utløste skjerpefeber et par-tre år, etter at han fant kobber.

I 1972 starter Folldal Verk gruvedrift i Ulveryggen i Repparfjord. Boliger bygges. Utflytta kvalsundværinger flytter hjem. Andre flytter også hit. Herredshus og Samfunnshus erstattes av moderne Kommunehus og Miljøbygg med plass til Bygdekino, basarer og dans. I 1978 faller kobberprisene. Gruva legges ned. Fraflytting er et faktum, og alt er igjen ved det gamle.

I 1996 bestemmer jeg meg for å flytte hjem. Ikke på grunn av vill, nådeløs natur, samer eller reinsdyr, men bestemorhuset nå står nå tomt. Jeg har debutert som forfatter, og drømmer om å skrive flere bøker. – Du må ikke finne på å flytte hit! Det er ingen fremtid her, sier en velmenende slektning.

Noen uker etter er ”50 nye arbeidsplasser i Kvalsund” førstesideoppslag i Finnmark Dagblad. Leander Paulsen fra Nesna har hatt hemmelige forhandlinger med kommunen om steinknuseri i Repparfjord ”med Europa – og kanskje Amerika – som marked… Berget strekker seg mange kvadratkilometer fra Repparfjord til Porsa… nærmest ubegrensede forekomster og tilrettelagt infrastruktur, taler positivt… Seifiskerne i Kvalsundet blir nødt til å dele fiskeplassene med båter i 100 000-tonnsklassen…”Når berget åpnes, kan vi ikke utelukke å finne både gull og kobber, avslutter AP-ordfører Ragnar Olsen fornøyd.

Seifiskerne, bærebjelken i restene av den gamle, sjøsamekulturen, skal ofres. Flytteveier, parringsområder og fødestuer for tusenvis av rein, i kommunens fire reinbeitedistrikt nevnes ikke, og er heller ikke i mine tanker da flyttelasset er på plass året etter.

På det gamle Folldalbygget i Repparfjord, står det nå Halsvik Aggregates, og senere Kvalsund Aggregates. Eier er Wergeland Holding fra Gulen i Sogn og Fjordane, som etablerer Repparfjord Eiendom og Polar Gjenvinning. Sistnevnte med tillatelse til å lagre farlig avfall fra oljeindustrien i dagbruddet etter gruvedrifta på 70-tallet, der Statens Forurensningstilsyn (SFT – nå Miljødirektoratet) i 2009 finner flere alvorlige avvik. Firmaet skifter navn til Finnmark Gjenvinning.

Hvor det ble av Leander Paulsens 50 arbeidsplasser, må gudene vite. Ei stund jobber det én fra Kvalsund hos Wergeland. Pukket de tar ut ved Folldal-kaia selges til Statoil, som underlag til gassrørledning fra Snøhvitfeltet til Melkøya i Hammerfest, og noen år senere til Goliatutbygginga, i havet utenfor Hammerfest. Om konsekvenser for natur og lokale brukere av området er utreda vet jeg ikke, men i 2006 står Kvalsund på SFT-lista over landets mest forurensede kommuner, med pålegg om å rydde opp i gamle synder etter Folldal Verk. I stedet pøses det nå på med flere farlige stoffer.

Fiskesamvirke fra 1949 henger i en stadig tynnere tråd, som pulsåra i den sjøsamiske kulturen i Kvalsund.
Fiskesamvirke fra 1949 henger i en stadig tynnere tråd, som pulsåra i den sjøsamiske kulturen i Kvalsund.

I nabokommunen Porsanger har reindrifta, i 2003, tapt rettsaken mot Forsvarets utvidelse av Halkavarre skytefelt. Ordføreren jubler. Det gjør også de som nå er kvitt søppel, bl.a. hvitt fosfor i skytefelt som legges ned sørpå. Ordføreren vil redde arbeidsplassene ved Garnisonen i Porsanger, i bytte med større skytefelt. Skytefeltet utvides, og Forsvaret legger ned Garnisonen. Nattestid hører jeg, i høstnatta, NATOs bombefly, på tur til vakre Porsanger for å øve på nådeløs krigføring i Afghanistan, Irak og Libya, i Finnmarks ville natur.

I Hammerfest drysser svart sot fra fakkelen på Melkøya ned over byen noen uker da gassen når frem fra Snøhvitfeltet, i 2007. Undersøkelser viser at soten inneholdt krefremkallende stoffer. Ikke nok med det: Statoil søker nå om tillatelse til å slippe ut gigantiske mengder med CO2, i ei tid da global oppvarming er kommet på dagsorden. Miljøbevegelsen raser. Hammerfestinger truer med å hive dem på havet.  Og mens byens varaordfører er mest opptatt av å bli kvitt rein i byen, utpeker forsvarssjef Sverre Diesen Statoils gassanlegg på Melkøya som terrormål nr. 1- i Norge.

Å bo i denne delen av landet, kan for noen bety muligheter, og for andre en del utfordringer. Nordkalott-begrepet er nesten glemt. Ei stund er Barentsregionen navnet på Sápmi, som jeg i grunnen syns er et kort og høvelig navn på området jeg nå bor i. I Norgesglasset på NRK sier “Barentsamarbeidets far”, Thorvald Stoltenberg, humrende, at Jonas Gahr Støre er Norges nye Harald Hårfagre, som skal samle Norge til ett rike. En interessant nyhet for de som har hevda at Nord-Norge ikke er en del av Norge. Siden fjellene våre ble fulle av mineraler, og havbunnen utenfor, full av olje og gass, kan det nå se lysere ut. Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre, er stadig på reise – i det som nå heter Nordområdene.

I den fredelige hyttekommunen Kvalsund blir hammerfestingenes hytter større og flere. Det samme blir oppdrettsanleggene til havs. Og siden Kvalsundet har en av landets sterkeste havstrømmer, planlegger Hammerfest Strøm tidevannskraftverk med 20 vannturbiner på havbunnen. Aberet er at strømmen i sundet kan reduseres med 10-20 prosent, leser jeg på nett. Noe jeg syns høres mye ut. Forskere sier, på et orienteringsmøte, at det er følgene av det, det nå skal forskes på. En turbin bankes ned og knyttes til strømnettet. De 19 andre turbinene kom aldri. Nå er planen å banke ned 500 vinger på bunnen i samme sund, som et nytt pilotprosjekt for fornybar energi.

På fjelltoppene jakter Fred Olsen og Finnmark Kraft på vinden, for å bygge Norges største vindpark mellom Ulveryggen og Porsa, og en mindre, på Fálesrášša, midt i kalve- og luftingsområdet til reinbeitedistriktet der.

Grønn energi er etterspurt i Europa, og skal eksporteres, melder NRK. Statnett skal forsyne Finnmark med strøm fra ei 70 meter høy og 40 meter brei monsterlinje, fra Balsfjord i Troms til Hammerfest og Kirkenes. Men vindparkplanen fra Ulveryggen til Porsa går dessverre i vasken, siden det er oppdaget hekkeplasser for snøugler. I stedet kommer en ny plan om to småkraftverk opp.

NRK har også meldt at et forslag om oljeomlasting i Repparfjord er avvist av Miljøverndepartementet, siden fjorden er en nasjonal laksefjord. Likevel kommer nye planer om omlasting og ilandføring av olje opp igjen noen år senere på Markopneset like ved Folldal-kaia, der gruslastebåter og andre med farlig avfall fra oljeindustrien legger til i samme nasjonale laksefjord. Nordkapp kommune vinner kampen, Kvalsunds andel av olje- og gasseventyret er knuste fjell og avfallslagring. Og Hammerfest ønsker seg ny flyplass. I Kvalsund.

Verdens største steinlasteskip,
Verdens største steinlasteskip, «Simon Stevin», laster pukk i Repparfjord i mai 2013.

I 2007 beskylder reinpolitiet gruveselskapet Nussir for grov miljøkriminalitet, pga stygge spor i naturen ved frakt av utstyr til fjellet vi kaller Nossor. Fire dager etter har dispensasjonsutvalget i Kvalsund kommune gitt de nødvendige dispensasjoner.

Året etter dukker en av Norges rikeste menn, Jan Haudemann-Andersen, opp i NRK Sápmis nettavis. Han er største aksjonær i Wega Mining ASA, medeier i selskapene Metallica og Nussir, som nå vil starte gruvedrift i Repparfjord. Det er påvist kobber, gull og palladium til en verdi av 30 milliarder kroner i fjellene fra Ulveryggen til Porsa. Like plutselig som Haudemann-Andersen dukker opp, tas Wega av Børsen – og Metallica går konkurs. Tilbake står Nussir ASA, og direktør Øystein Rushfeldt avholder Nussirs første folkemøte om gruvedrift i Kvalsund. Året er 2009.

Tidspunktet passer bra: Kommunen har, etter å ha spilt bort en god slant av skattebetalernes penger på børsen, havna på statens ROBEK-liste over kommuner med dårlig økonomistyring.

Senere hevder opposisjonen i kommunestyret at kommunen har inngått det de kaller, en mildt sagt, ugunstig avtale med Wergeland, som faktisk ikke betaler leie av Folldalkaia, for utskiping av pukket som eksporteres. De mener at kommunen har tapt mange millioner. Rykter om korrupsjon gjør at AP, i 2012, ber politiet se på saken, og SV sender saken til Økokrim. I august 2014 er politiet enda ikke ferdig med etterforskninga. Noe som er uheldig for alle parter i saken.

På spørsmål om hvem som skal jobbe i gruvene, svarer Rushfeldt, på det tidligere nevnte folkemøtet at kompetansen gruveindustrien i dag trenger verken fins i Kvalsund, Finnmark, Nord-Norge eller Norge. Og at Kvalsund nok må forberede seg på å bli et flerkulturelt samfunn, med utfordringene det innebærer.

Vi som har stilt mer eller mindre kritiske spørsmål, blir nå ringt opp av en hyggelig kar fra det internasjonale konsulentfirmaet Swecos Alta-kontor, som på vegne av Nussir vil ha oss med i ei Ressursgruppe i forarbeidene til evt. oppstart av gruvedrift. Sweco skrev den gang om seg selv på nett: – Kommunikasjon og ledelse er sentrale begreper når det gjelder å få kompliserte prosjekter til å løpe smidig fra start til mål. Og de er eksperter på det. Kvalsund kommune bruker også Sweco. I 2014 skriver NRK Sápmi, at en av de som jobba med Nussir-saken i Sweco er sentral i Miljødirektoratets behandling av Nussirs søknad om utslippstillatelse – i Repparfjorden.

Som en av de inviterte ressursene, hører jeg for første gang ordet svevestøv som en uheldig konsekvens av et evt landdeponi. Støvet kan medføre hvite vinduer og hagemøbler, sommerstid. Ikke spesielt attraktivt, syns vi som syns vinteren er lang nok som den er på våre kanter. Deponiveggene kan dessuten slå sprekker, og gruveslammet kan sige ut i naturen. Den nasjonale laksefjorden Repparfjord, egner seg derimot godt som avfallsdeponi, mener Rushfeldt. Noe både Norges Fiskarlag, Miljøverndirektoratet og laksefiskerne i ei av landets beste lakseelver, Repparfjordelva, er uenig i. Medlemmer i Vest-Finnmark Jeger&Fisk tar initiativ til underskriftsliste og Facebooksida ”Repparfjord – Nei til dumping”. Pr. i dag er det bare fire land som tillater sjødeponi: Tyrkia, Indonesia, Papua Ny-Guinea og Chile.

Ordfører Olsen er for, men krever at Nussirs kontor skal ligge i Kvalsund – ikke i Alta. Kontoret blir i Alta, og Rushfeldt flytter inn på kontorene til kommunens Plan- og næringsavdeling, når han er i Kvalsund. Og blir også den første som får applaus på Miljøbygget for å ha tatt ut flyttemelding til Kvalsund, og har nå to hybler, hos to kommunepolitikere fra AP og SV. Inntil Skatteetaten setter en stopper for flyttinga, siden han nesten ikke er i Kvalsund.

Hele verden følger med på hva Nussir ASA får til i Finnmark. Lykkes vi, vil de komme etter, sier han til Altaposten i 2010. På et folkemøte lanserer han ideen om at Kvalsund bør bli – intet mindre enn – et utstillingsvindu for Nordområdesatsinga. Kommunens motto blir som første skritt: Mulighetenes kommune, akkurat som Finnmark er Mulighetenes fylke.

Nussirs konsekvensutredning på 2000 sider overleveres kommunen i 2010. Det søkes om 15 års underjordisk drift, fra Ulveryggen til Nossor. Med sjødeponi. På et folkemøte spør jeg Rushfeldt om planen er å ha ett hull, fra Ulveryggen til fjellet Nossor, og derfra videre til Porsa om 15 år, eller om det kan bli både dagbrudd – og flere sjødeponi i Kvalsundet, Neverfjord og Vargesundet. – Det står ingenting i de nåværende planene om det, svarer han som de fleste i Kvalsund nå er på fornavn med og kaller Øystein, siden han er en hyggelig kar.

Med på laget får han etter hvert Gerhard Heiberg, som skal få den internasjonale gruveindustrien til å satse i Kvalsund og få kobberet ut av berget, og avfallet i fjorden. Jan Helge Fosså, fra Havforskingsinstituttet, som har bedre greie på dette enn meg, kaller planen ”den største planlagte forurensning i nyere norsk historie” i et intervju med NRK Sápmi.

Og med erfaringene hittil – fra Nordområdesatsingamener jeg faktisk at reindrifta er den beste naturverneren vi har – i Sapmi.

Og med Rushfelds tidligere skremmende fremtidsscenario i Ressursgruppa friskt i minne, om at – Hvis det ikke blir gruvedrift i Repparfjord, kommer kineserne til å gå seirende ut av kampen om kobberet på verdensbasis, og da er det ikke lenger kineserne som må lære seg engelsk! Da er det vi som må lære oss kinesisk! – høres det som venter oss ut som en skjebne verre enn døden. Ihvertfall for meg som ikke kan samisk engang. Enda jeg står i mantallet.

– Vi har jo ingenting her! – Det må skje noe her! – Vi kan ikke stoppe utviklinga! – Jeg er så gammel at jeg ikke bryr meg om forurensinga – vi må jo ha arbeidsplasser, er ord som går igjen hos fastboende gruvetilgengere.

På folkemøtet holder Elisabeth Gammelsæter fra Bergverksindustrien et rørende innlegg om hvor avhengig vi er av mineraler, fra vugge til grav, og avslutter med at – Alt som gror, er faktisk avhengig av mineraler. Noe jeg faktisk er helt enig i, og spør derfor om hva som vil skje her, med alt som gror, om 30 år når mineralene er tatt ut? – For min del vil jeg være glad hvis jeg har en rullator å stø meg til, om 30 år, svarer hun.

Naturvernerne tar nå opp kampen for rein fjord og rein fisk, og lover en ny Alta-kamp. Og blir det sjødeponi, kan jo alle lakseoppdrett i kommunen også flyttes inn i Repparfjorden, siden Rushfeldts sjødeponi er ufarlig. Det vil sikkert hjelpe på norsk sjømatnærings renomé i utlandet. Tenker jeg.

Kvalsund, nordområdesatsingas utstillingsvindu. Foto: Hilde Kat. Eriksen
Kvalsund, nordområdesatsingas utstillingsvindu. Foto: Hilde Kat. Eriksen

Som næringsutøver og kulturbærer i flere hundre år i Finnmarks ville, vakre, nådeløse natur – som stadig krymper inn – har reindrifta i løpet av disse årene løpt fra den ene befaringa til den andre, med stadig nye arealinngrep i reinens kalvings-, brunst-, luftings og beiteområder. Oppå alt kommer den ene tvangsslaktings-planen etter den andre. Det er for mye rein på vidda. Reneiere settes opp mot hverandre. Samtidig skal det ryddes plass for ny virksomhet – i Sápmi. Reindrifta er pressa til å bruke det som står i sin makt, for å stanse et eventuelt landdeponi. Noen håper kanskje i det lengste på at flere hekkeplasser for snøugler også skal redde tusenvis av reinkalvers fødestue. Reinen er faktisk ”made in Kvalsund”. Og født her. Akkurat som jeg. Og snøugla. Og med erfaringene hittil – fra Nordområdesatsingamener jeg faktisk at reindrifta er den beste naturverneren vi har – i Sapmi. Naturinngrep og forsøpling, i en størrelsesorden som planlegges her de nærmeste årene – vil ikke reindrifta kunne klare å få til – omså de blir her i 1000 år til…

Kommunemottoet burde vært: Kvalsund – Kommunen for spesielt interesserte! Det er slett ikke sikkert at de som har kompetansen gruveselskap og andre etterspør, har kompetanse til å bo her… Rushfeldt er en av dem.

Hvilken kommune som går av med seieren og blir Nordområdesatsingas utstillingsvindu står åpent. Du kan jo levere inn forslag til din kommune straks, og bli med i kampen om tittelen! Leander Paulsen og ordfører Ragnar Olsens plan om å knuse alle fjellene i et av kvalsundfolks mest attraktive friluftsområder kan fort bli virkelighet, med store, internasjonale aktører. Og da står nye fjell – og vidder – og fjorder i Sapmi – og resten av Norge for tur. Lykke til!

Les også på nettsidene til Naturvernforbundet i Finnmark og Nussir

I papirutgaven av Nordnorsk Magasin hevdes det at ordfører Olsen er styrmedlem i Repparfjord Eiendom. Dette stemmer ikke. Vi beklager.

 Abonner på Nordnorsk Magasin, eller kjøp denne enkeltutgaven (klikk her)

 Fakta

  • Kvalsund kommune i Finnmark
  • Grenser til Alta, Porsanger, Måsøy og Hammerfest kommuner
  • Landareal: 1846 km²
  • Hytter i 2007: 1322
  • Innbyggertall i 2013: 1036
  • Alderssammensetting: Høy
  • Sommerbeite for fire reinbeitedistrikt

 

Advertisements

3 thoughts on “Nordområdesatsingas utstillingsvindu: – Forfatteren Marion Palmer ytrer seg om planlagt mineralutvinning, gruvedrift og avfallsdeponi i Kvalsund i Finnmark.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s