Lofotposten 1902: «Et Interview» om vinterfisket, fra ei rorbu i Øksnes i Vesterålen

Lofotposten 1902:

KYSTKULTUR: I 1975 fant Arthur Johansen en hel årgang av Lofotposten fra 1902. Disse hadde vært på Amerika-tur til utvandrer Nils O. Sand. Ei av avisene inneholdt et spennende intervju fra ei rorbu i Øksnes i Vesterålen.

At utvandrede nordmenn gjorde alt de kunne for å holde seg orientert om «gamlelandet» har vi mange bevis for. Slik som den årgangen av Lofotposten som fant veien over Atlanteren til Nils O. Sand i Perley, Minnesota. Lofotposten var i sin 7. årgang i 1902, og kom ut to ganger i uka. Portoen for å få tilsendt ei avis fra Svolvær til Amerika var 3 øre, men ofte ble begge ukes-utgavene sendt i lag, og da kostet portoen 5 øre.

Nils O. Sand var fra Hadselsand i Vesterålen, og det skulle vise seg at de gamle aviseksemplarene kom tilbake med han da han flyttet hjem i 1912. I 1975 dukket de opp fra hemsen i et gammelt naust.

I tolvte time
Til AmerikaDet hadde seg slik at Arthur Johansen, treskjærer på Strønstad, skulle et ærend bort i nabobygda Hadselsand, til Oddbjørn Sand som var en slektning av Nils O. Sand.

– Da jeg kom dit, holdt han på med å restaurere det gamle naustet sitt, og hadde revet av hele taket. I den forbindelse gjennomførte han en stor ryddesjau hvor han brente masse kystkultur på bålet. Jeg spurte om han virkelig skulle brenne alt dette, men han mente at det bare var gammelt skrot som var stuet opp på naustloftet. Der fant jeg en kasse full av gamle aviser, som jeg fikk ta med meg hjem, forteller treskjæreren som ivrer for alt som har med gammel kystkultur å gjøre.

Det var Lofotposten anno 1902 han hadde reddet fra å bli flammenes rov, i tolvte time. Kassen inneholdt også flere utgaver av avisa «Minneapolis Daglige Tidende» trykket på norsk.

– Ett eksemplar av Lofotposten, fra mandag 24. mars 1902, inneholdt et intervju med en høvedsmann i ei rorbu i Øksnes. Det var gotiske skrifttyper på den tiden, og jeg fant dette intervjuet så interessant at jeg skrev det om til bokmål, forteller Arthur Johansen.

Skårungen
Intervjuet er foretatt av en ung journalist som selv kaller seg for «skårunge», og som hadde lite peiling på hva han gikk til da han skulle formidle rorbuliv og fiske ute i Øksnes i Vesterålen. Det er lett å se for seg situasjonen der journalisten i sitt oppdrag må tre langt ut av sin komfortsone for å komme innpå de hardbarka fiskerne.

Arthur Johansen
Arthur Johansen

– Intervjuet har mange elementer som sier noe om hvordan det var på den tiden. Og det blir brukt gode bilder og sammenlikninger, sier Johansen.

Han mener det er viktig å ha klart for seg forholdene som rådet på den tiden. Og deler straks noen historiske fakta, verdt å ha i mente som bakteppe til intervjuet:

– Boer-krigen raste i Sør-Afrika på den tiden. Den ble grundig dekket i norsk media, og folk her var veldig opptatt av disse grusomhetene, der man må kunne anta at det ble kriget med det som fantes av primitive våpen.

– Et annet element i denne perioden var at fiskerne her omkring var ille plaget med kobben som herjet rundt og skapte flere uår i fisket. Dette tok så om seg at staten betalte fiskerne for å rydde ut kobben, der det ble konstruert spesielle garn av ekstra sterke materialer til dette formålet. Såkalte kobbe-år har jo vært vanlig fra tid til annen langs kysten, sist her på 80-tallet, sier Arthur Johansen.

Her gjengis det ramsalte intervjuet fra vinterfisket for 113 år siden:

Et interview

I mange år har det lydt som omkved på alle klagesangene i Øksnes: Neste år blir det tomt i værene.

Skjønt det rigtignok er blit færre, år for år, der er dog en del, der ligsom av en eller annen naturkraft er draget derut alligevel. De ikke så ganske få, som har regnet ut, at de kan gjøre det bedre ved at ligge hjemme og bruge smaaliner i fjordene, og som har foresatt seg at handle i overenstemmelse med denne sin beregning, lider alle store kvaler ved tanken på tidligere dages vinterliv med fult brug i sjøen, og lastede baader tillands.

Spørges der et lidet oppsving i fisket, dukker de gerne opp på gamle tomter. Værene blir befolket, trods de siste års skuffelser. Selv gamle for lengst udtjente veteraner finder det for trangt inne i fjordene, hvor etter gammel hevd kvinderne i årets første måneder skal føre et uindskrenket regime. Man kan se hvidhårede gamlinger stolpre mellom rorboderne, og med ungdommelig interesse følge begivenhedernes gang.

Hvilken kategori man vil henføre meg til, kan vere det samme. Nok er det, også jeg var kommet til værs, som det heter.

Til min forbauselse merket jeg, at båderne hadde været ute og nettopp kommet til land. De måtte i dag ha havt en tur, som det kunne være vært at høre et par ord om.

Jeg begav meg ind i rorboden til mine gode venner, hvor jeg plaserte meg på en kistebomme ved siden av «Lofotposten» og «Rocambole» for at utspørge høvedsmannen om turen i dag.

Jeg syntes det var dumdristig at ro ut i sligt veir. Han inrømmed, at nogen egentlig sjøversdag så han ikke ut til at bli, da de rodde ut om morgenen.

– Men, fortsatte han, – vi er nu så lei av at gå på land og ingenting bestille, at vi tog ut alligevel. Om vi ikke gjør noget til gangs, må vi se til bruket en gang imellom.

Var han sterk?

– Nei, var det likt seg! En skikkelig sægels vind, da vi seilte ut, og da han hadde lagt han over med kov, mens vi drog, så blei han nesten stilla.

Jeg er selv ikke videre befaren, hvad jeg nødig vil være ved i fiskeværene. Det gjalt derfor at stille sin spørgsmål med en vis forsigtighet for ikke at røbe seg. Dagens historie vilde og skulle jeg have; men der var øyensynlig ingen, som syntes, der kunde være mere at berette om den ting.

Så fikk dere altså et tungt roan for at komme op under land da?

– Nei, vi måtte ligge der ute på Breigrunden og holde fast i ilen. Så lenge vi hadde tak i den viste vi jo hvor vi var. Vi lå slik et par timer, men så begynte han at legge på med sydvesten, uten at han lyst han, og da hadde vi ikke andet at gøre end at slippe os og la det stå til. De andre båterne var forlenge siden kommet os ut av synet i kovet. Sneen drev os ind i øynene, men vi måtte jo holde dem opp ligevel for at se etter brott på alle kanter, skjønt det ikke var lang vei vi kunne se. Vi måtte stole mest på, at vi kunde høre duren når fallan gikk, og etter den slutte os til hvor vi var.

Jeg måtte jo vite, det var endt godt, siden jeg her sto og snakket med de samme syv mend, som for et par timer siden hadde sittet der ute i snøtykke og lyttet etter sjøbrott på alle kanter, fuldt på det rene med at det gjalt liv eller død, og med hver nerve spent til det ytterste for at se ind i snemørket og for at opfange enhver lyd.

Men jeg følte meg aligevel saaledes greben av spændingen i omhandlende situasjon, at jeg rent glemte at legge skjul på «skårungen» i meg.

End om dere tilfeldigvis hadde glemt at tage kompas med?

– Kompasen kan være god nok, når man bestandig ved, hvor man er. Men fra den stund vi slapp os, kunde vi jo aldrig vite hvor langt vi var kommet, og fra Breigrunnen til Kylholmen er det mange farlige karer at passe seg for. Skal du være tryg for Mangbøen og Medfartbøen, kommer du kanskje for nær Breibøen eller Ægholmen, og Finstein kan du ikke være tryg for på noen af baugerne.

Men hva i Guds navn har dere så at rette dere etter? Brast det ut av meg.

– Aa, det blir nu bare på et skjøn da ser du. Ellers faar vi nu lære at kjende karran paa målet, naar vi har rodd nogen aar. For de bryter forskjellig, alle samen, og det er som sagt det meste vi har at retlede os efter.

Dere har jo virkelig været i livsfare i dag paa den maaden!

– I livsfare er vi nok ofte. Men det kan jo ikke undgaaes i krigen, tilføyde han lunt.

– Det er sandt, Hr. De Wett i Sydafrika er ogsaa ofte i fare, men har hidtil sluppet heldig fra det han ogsaa. Jeg synes ellers kampen for hus og hjem nu blir næsten ligesaa fortvilet i Øksnes som hos Boerne. Eller hva er din mening?

– Jeg har nu rodd paa Breigrunden i 40 aar og føret mangen vakker skilling paa land. Jeg kunde klare mine udgifter og skaffe mad og klær til barneflokken, saalenge jeg hadde den at sørge for. Nu er barna voksne og kan sørge for seg selv, og jeg havde ret trodd, at naar jeg var kommet saa langt, skulde det værste slit være over, men nu er det først blidt rigtig galt. Jeg har siden uaarene kom ikke kunnet klare udgifterne paa gaarden, saa nu har banken taget den fra meg, og som det nu ser du, ved jeg næsten ikke, hvorledes jeg og kona skal leve fra dag til dag. Skatterne vil jeg ikke snakke om.

Jeg maate indrømme, at stillingen ikke var misundelsesverdig, men hentydet til, at han hadde opdraget en flokk staute sønner til glæde for han selv, og til pryd og gavn for bygden. Han maate i denne glæde se lønnen for et langt livs slit og fare.

– Sønnerne mine vil nu reise til Amerika, og jeg er ikke i stand til at fraraade dem det heller, naar jeg tenker paa hva jeg selv har faaet gaa gjennom.

Saa reiser du vel snart selv ogsaa da?

– Aa nei, skal jeg være boergeneral, faar jeg vel staa i kampen, saalenge jeg kan bruke mine vaapen, sa han smilende og pegte paa garnet som hang over beten.

Tekst og foto: Liv-Karin Edvardsen
Nordnorsk Magasin 1-2015

Advertisements

2 thoughts on “Lofotposten 1902: «Et Interview» om vinterfisket, fra ei rorbu i Øksnes i Vesterålen

  1. Så artig å lese.
    Skårungen hadde neppe tenkt at vi kom til å sitte her og lese det han skrev hundre år etterpå. 🙂

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s