Tierra del Fuego, Chile: Fra randen av Nord-Europa til Ildlandet i sør

Ildland-landskap, Tierra del Fuego. Foto: Jahn Petter Johnsen, oktober 2016
Ildland-landskap, Tierra del Fuego. Foto: Jahn Petter Johnsen, oktober 2016

Tekst og foto: Jahn Petter Johnsen
Nordnorsk Magasin 4-2014

Jeg kunne vært på tur med hurtigruta over fra Kirkenes over mot Varanger-halvøya. Landskapet er flatt og nakent og skrår opp fra sjøen mot noen høydedrag. Men vi seiler faktisk i motsatt retning av Varanger. Jeg er i Patagonia, på vei over Magellanstredet mot Tierra del Fuego, Ildlandet.

Jeg som vanligvis ferdes lang randen av Nord-Europa, befinner meg nå langs randen av Sør-Amerika. Det er like kaldt på overfarta over Magellanstredet fra Punta Arenas på fastlands-Chile til Porvenir på Ildlandet som det kan være på tur over Varangeren.

Magellanstredet. Foto: Jahn Petter Johnsen, oktober 2016
Magellanstredet. Foto: Jahn Petter Johnsen, oktober 2016

I dag er jeg «økoturist». Etter å ha vært på møte med klimaforskere fra Chile, er jeg nå på tur for å se verdens nordligste kongepingvin-koloni på Ildlandet. Å være økoturist er noe nytt for meg. Uansett, dette er noe av det sørligste en kan komme med vanlig reisemåte, skal en lenger sør enn Ildlandet så må en på Antarktis-ekspedisjon. Jeg er for anledninga kledd i en svart og kvit jakke og tenker at med litt rett rygg og armene bakover så vil jeg gli godt inn blant pingvinene.

Midt på dagen tar pingvinene det med ro. Foto: Jahn Petter Johnsen, oktober 2016
Midt på dagen tar pingvinene det med ro. Foto: Jahn Petter Johnsen, oktober 2016

Men før vi kommer fram til pingvinkolonien, tar guiden Patricia oss med på museet i Porvenir. «Enda et lokalt museum», tenker jeg. «Hvorfor kan vi ikke dra rett til pingvinene? Ikke snakker jeg spansk heller og kommer sikkert ikke til å forstå noe av det som er beskrevet». Så feil kan en ta! Besøket på det lille museet ble annerledes, økoturisten lærte faktisk noe! Gjennom ting og svartkvitt-bilder fra tidlig 1900-tall blei historia til Selk’nam-folket fortalt. For i likhet med i randsonen i nord, så bodde det også folk her i randsonen i sør.

PORVENIR: Patricia forteller om folkemordet på Selk’nam. Foto: Jahn Petter Johnsen, oktober 2016
Patricia forteller om folkemordet på Selk’nam. Foto: Jahn Petter Johnsen, oktober 2016

Selk’namfolket bosatte seg på Ildlandet mange tusen år før portugiseren Magellan i 1520 seilte gjennom stredet som han har fått oppkalt etter seg. Landet, Tierra del Fuego, fikk navn etter lysskinnet som Magellan og hans menn så på land når de lå oppankra i stredet om natta. Det var lyset fra ildstedene til Selk’nam og andre folkegrupper som levde i området.

På samme måte som mange nordlige folk, livnærte de seg som nomadiske jegere, samlere og fiskere i det store landskapet. Her holdt ei gruppe på om lag 4000 mennesker til i 1880-åra da europeere fant gull i fjella på Ildlandet. Etter hvert fant også europeerne ut at landskapet var godt egna for sauehold. Selk’namene fikk stadig mindre områder å jakte på og sia de så på dyr som bevega seg fritt omkring som fritt vilt, tok de en og annen sau som mat.

Selk’nam samler mat på stranda. Foto: Charles Wellington Furlong, 1908. Utsnitt av postkort fra Pehúen Editores.
Selk’nam samler mat på stranda. Foto: Charles Wellington Furlong, 1908. Utsnitt av postkort fra Pehúen Editores.

Den europeiske innvandringa blei slutten på Selk’namfolket. I likhet med mange andre steder i verden der europeere slo seg ned, starta de europeiske innvandrerne kort og godt jakt på Selk’nam og i løpet av de neste tiåra klarte de stort sett å utrydde denne folkegruppa. Noen døde av sjukdom som europeerne brakte med seg, men mange blei regelrett slakta ned i det som i dag kalles «Folkemordet på Selk’nam». Det blei innført skuddpremie på dem og premien for barn og kvinner var høyere enn for menn. Bare et fåtall overlevde, og i dag finnes ingen fullblods Selk’nam igjen. Den siste gjenlevende, Ángela Loij, døde i 1974. Historia om Selk’nam er ei trist fortelling og den er ikke unik for hvordan vi europeere har oppført oss mot andre folk, sjøl om framferden her i nord har vært mindre brutal enn i sør.

De lubne, brune pingvinene er kyllinger. Foto: Jahn Petter Johnsen, oktober 2016
De lubne, brune pingvinene er kyllinger. Foto: Jahn Petter Johnsen, oktober 2016

Jeg fikk omsider sett pingvinene, de kom hit på 2000-tallet og har sia 2010 også begynt å reprodusere seg i kolonien. I likhet med Selk’nam og europeerne så synes de å trives her. Pingvinene er det eneste dyr på jorda bortsett fra oss mennesker som går rett opp og ned. Men i motsetning til oss, så dreper de ikke sine artsfrender for gull og beiter, de holder stort sett fred med hverandre.

Pingvin-kikking er en del av det som i dag kalles «økoturisme», som ikke må forveksles med økologisk turisme, men turisme med natur og økologi som tema. Foto: Jahn Petter Johnsen, oktober 2016
Pingvin-kikking er en del av det som i dag kalles «økoturisme», som ikke må forveksles med økologisk turisme, men turisme med natur og økologi som tema. Foto: Jahn Petter Johnsen, oktober 2016

 

Kongekrabbefiskeriet er viktig for kystfiskerne i Patagonia. Foto: Jahn Petter Johnsen, oktober 2016
Kongekrabbefiskeriet er viktig for kystfiskerne i Patagonia. Foto: Jahn Petter Johnsen, oktober 2016

 

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s