Klining, skinnydipping og komplekse følelser: Om ungdomsromanen «Nærmere kommer vi ikke» av Monika Steinholm

**BOK Nærmere kommer vi ikke web

Monika Steinholm
«Nærmere kommer vi ikke»
Vigmostad & Bjørke, 2016
Ungdomsroman, 240 sider
Anmeldt av Irene Larsen
Nordnorsk Magasin 1-2017

Ei ungdomsbok der handlinga er lagt til Finnsnes er sjelden kost. I høst kom Monika Steinholm med en oppfølger til debutboka Fuck verden, og i den nye boka forberedes intet mindre enn verdens første Guy Pride Parade på Finnsnes. Det skjer i de heteste sommerdagene som har vært i Nord-Norge på mange år, der været ikke er alene om å være varmt.

Hovedpersonene i Nærmere kommer vi ikke er Jens og Edor, og handlinga fortelles gjennom begges synsvinkler. Jens er bosatt i Tromsø. Han er en forsiktig gutt som er sytten år når han forstår at han er homofil. For å komme seg bort fra en forelskelse, drar han til sin onkel Torstein på Finnsnes for å tilbringe sommeren der. Onkelen er selv homofil. I tillegg er han passe outrert. Når Jens ankommer Finnsnes, ønsker onkel Torstein ham velkommen i lilla paljettjakke som Hanne Krogh hadde på seg da hun vant Melodi Grand Prix i 1985.

Sammen med samboeren Phil er Torstein i gang med planlegginga av Guy Pride Paraden som skal markeres med pomp og prakt. Selv om det hele føles ganske kleint og absurd for Jens, får han støtte og omsorg av onklene, og etter hvert får han seg også sommerjobb på et tivoli på Finnsnes. Der blir han kjent med skateren Edor, som han gradvis blir mer og mer tiltrukket av. Problemet er at Edor har en kjæreste som heter Beate. Etter en nattlig guttetur på motorsykkel tvers over Senja, kommer de to guttene likevel nær innpå hverandre og det oppstår etter hvert en forelskelse, også fra Edors side.

Karakteren Edor er den mest sammensatte og interessante i boka. Han virker tøff og modig utad, men sliter med tidligere hendelser i livet, og dette fører til en rekke destruktive handlinger der han nesten trekker andre med seg i døden. I tillegg har han et uavklart forhold til sin kjønnsidentitet. Edor utgjør dermed en kontrast til de parodierte onklene som er blodfans av Bobbysocks. Det indre mørket står også i sterk kontrast til de lyse døgnene og ei sol som er intens tilstede.

Språket i boka har et sterkt driv i seg, og slanguttrykkene virker naturlige og gir setningene spenst der de dukker opp. Til tider er språket også poetisk, som i dette avsnittet med Edor og bipersonen Cliff:
«Cliff og jeg hopper fra stein til stein. Øver på triks uten brett. Balanse er nøkkelen til alt. Runde steiner. Flate steiner. Store steiner. Små steiner. Jeg må konse for å lande riktig. Står på tærne på ett bein. Lener meg framover. Kjenner hvordan tyngdepunktet skifter. Tar sats.»

Noe som jeg ikke synes kommer helt klart frem i boka, er hvorfor de to hovedpersonene Jens og Edor, med sin forskjellighet, tiltrekkes av hverandre. Til tross for bokas tittel, burde vi fått kommet litt nærmere de to for å forstå følelsene som oppstår, særlig hos Edor. Noen miljøskildringer i boka tenderer også til å trekke ut i klisjéer. Likevel klarer Monika Steinholm godt å fange meg som leser. Boka blir aldri kjedelig. Hun blir heller aldri for korrekt når hun skriver om homofil kjærlighet. Parodieringa av onklene til Jens er befriende fornøyelig og latteren satt løst under lesinga.

Anmeldelsen er skrevet av Irene Larsen
En feil angående bipersonen Cliff i den trykte utgaven av Nordnorsk Magasin er rettet opp her. 

Publisert 10.3.2017 av HKE

Nettstedet til forfatteren Monika Steinholm

***

Abonner på Nordnorsk Magasin

Abonner på nyhetsbrevet vårt

Bestill bøker fra Bokbua

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s