Odd Mathis Hætta: En markant lærerutdanner i Finnmark

Odd Mathis Hætta. Foto: Susanne Hætta
Odd Mathis Hætta. Foto: Susanne Hætta

Bli kjent med Odd Mathis Hætta, hans vei fra barneår i Kautokeino og på internatskole, via studier på lærerskole, til selv å jobbe på lærerskole, til omfattende forfatterskap og til posisjonen som en markant lærerutdanner i nord.

Tekst: Anne-Mette Bjøru
Nordnorsk Magasin 2-2017

Odd Mathis Hætta er bosatt i Alta og er i dag pensjonist, men fremdeles svært aktiv som skribent og bokforfatter. Han har gitt ut omkring tjue bøker[i] om samisk historie, kultur og samfunn. Men først og fremst er Odd Mathis Hætta lærer. Som nyutdannet jobbet han i grunnskolen, både i Kautokeino og i Karasjok. I de siste 33 år av sin yrkeskarriere jobbet han med samiskundervisning og senere på seksjon for samfunnsfag på Alta Lærerhøgskole (senere Høgskolen i Finnmark, i dag UiT Norges arktiske universitet), fra 1986 som førsteamanuensis. Mange av bøkene han har skrevet er en direkte følge av jobben på lærerhøgskolen, fordi han så at samfunnsfag manglet pensumlitteratur om samiske forhold.

Oppvekst i Kautokeino

Odd Mathis ble født Kautokeino den 22. mars 1940. Krigen kom knapt tre uker senere, den 9. april. Faren ble utkommandert i militæret, og det var tungt for Odd Mathis sin mor som ikke visste om hun kom til å se mannen sin igjen. Seinere fortalte hans far at hver syvende soldat ble trukket ut til å kjempe ved Narvik-fronten, men heldigvis slapp han det og i begynnelsen av juni kom han tilbake til familien i Kautokeino – da var Odd Mathis to måneder gammel. I november 1944 måtte familien flykte til Finland da tyskerne brente alt. Der bodde de i noen små hytter under kummerlige forhold.

Odd Mathis sammen med sin mor Susanne og sin far Daniel. Til venstre hushjelpa, Inga. Legg merke til kjøresleden med tak som han står på, skinnene på veggen bak og rett bak Inga er det sener til skallesøm som henger til tørk. Foto: Privat
Odd Mathis sammen med sin mor Susanne og sin far Daniel. Til venstre hushjelpa, Inga. Legg merke til kjøresleden med tak som han står på, skinnene på veggen bak og rett bak Inga er det sener til skallesøm som henger til tørk. Foto: Privat

Omtrent et halvt år senere, like etter 8. mai 1945, kom familien tilbake til Kautokeino. Hjemmet deres var lagt i aske, så de bodde i et gammelt svensk militærtelt hele sommeren. Utpå høsten fikk familien en brakke som ble hjemmet deres de neste årene. Det var vanskelig å få tak i mel og andre matvarer, men jakt på ender og småvilt ga ferskt kjøtt. Slik berget de seg den første tiden.

Bilde 2
Odd Mathis på 1-årsdagen. Foto: Privat

Odd Mathis så ikke en personbil eller lastebil før han var åtte år, samme året som han begynte på internatskole. Men han så tyske fly under krigen, og han hadde litt flyskrekk. Gårdsarbeid og arbeid med rein kunne han derimot mye om før skolegangen tok til.

Skolegang og internatliv

Som de fleste andre i distriktet begynte ikke Odd Mathis på folkeskolen før etter fylte åtte år. På grunn av dårlige skolebygninger og et overfylt internat fikk foreldrene beholde barna hjemme til de var så gamle. Å gå på internatskole var ikke så dramatisk som man i dag tenker seg, forteller Odd Mathis. De eldre barna tok seg alltid av de yngre. På internatet var det et rom for 40-50 gutter hvor flere måtte sove to og to i samme seng. Tilsvarende var det for jentene.

Vennlig «brytekamp» med venner i et friminutt. Tolv år gamle Odd Mathis er til venstre med ryggen til. Elevene hadde kofte, bellinger og kommager på seg på skolen. Foto: Privat
Vennlig «brytekamp» med venner i et friminutt. Tolv år gamle Odd Mathis er til venstre med ryggen til. Elevene hadde kofte, bellinger og komager på seg på skolen. Foto: Privat

Barna var på skolen seks uker på høsten og seks uker på våren. Det betyr at elevene fikk 84 uker skole i løpet av sju år. I dag er ett skoleår 190 dager, som regel fordelt på 38 uker. Det betyr at i løpet av sine sju år på folkeskolen fikk Odd Mathis og klassekameratene det som i dag tilsvarer litt over to skoleår. Odd Mathis minnes fortellinger om hvor kaldt det kunne være i skolebygninga under krigen. Huset var dårlig isolert og det var bare et-lags vinduer. Det var så kaldt at elevene hadde yttertøy, lue og votter på – også når de satt og skrev. Det ble fyrt, og da snøen tinte ble det store vanndammer på gulvet. Skallene ble våte, og etter friminuttene ute, dannet det seg is under skallene. En gang var det så fryktelig kaldt at blekkhusene knustes og blekket rant ned på gulvet og frøys i løpet av natta. Når elevene gikk ut og inn i friminuttene, ble skallene helt blå av fargen på gulvet.

Etter folkeskolen gikk Odd Mathis ett år på framhaldsskole, i til sammen atten uker. Så gikk han ett år på Den samiske ungdomskolen (seinere kalt folkehøgskole) i Karasjok, der skoleåret varte i 36 uker. Etter 7. klasse, framhaldsskolen og ungdomskolen hadde han gått på skole i til sammen 138 uker. I dag tilsvarer det litt over 3,5 år.

Minner fra folkeskolen

Klassen til Odd Mathis hadde norsktalende lærere som de naturligvis ikke forsto. Likevel lærte han og klassekameratene å lese, uten at de forsto teksten. Da han kom hjem etter første skoleår, la han merke til et ord på to bokstaver som han ikke visste hvordan man skulle uttale: ordet er. Odd Mathis kunne ikke huske hvordan læreren uttalte det, og han prøvde med /er/. Han skjønte at e-en ikke var «trang», men hvordan var den riktige uttalen? Det kunne han ikke komme på. Det første han gjorde da han begynte i andre klasse var å lytte til læreren, og saken var oppklart da han hørte henne si /ær/!

Odd Mathis forteller at han forstod lite på skolen, helt frem til sjette klasse. Da fikk de skoleinspektøren som lærer. Han snakket samisk, så de kunne sammenligne det som stod i skolebøkene når de gjennomgikk leksa. Men det var først som 16-17 åring, da han gikk på Den samiske ungdomsskolen i Karasjok, at han lærte seg norsk skikkelig. Han hadde interesse for boklig lærdom, men hadde egentlig ingen konkrete planer etter ungdomsskolen. Han visste om muligheten for utdanning via militæret – der kunne man ta realskole og eksamen artium – og han vurderte det.

Her er Odd Mathis 16 år. Det er hans egen kjørerein. På det meste eide han over 40 rein med egen reinmerke/øremerke, enda familien hadde småbruk og ikke var flyttsamer. Foto: Privat
Her er Odd Mathis 16 år. Det er hans egen kjørerein. På det meste eide han over 40 rein med egen reinmerke/øremerke, enda familien hadde småbruk og ikke var flyttsamer. Foto: Privat

– Jeg skulle slett ikke bli lærer, men hva jeg skulle bli, visste jeg ikke, sier Odd Mathis. Han var god fysisk, habil på klubb- og kretsnivå både i skihopp og friidrett. Da han var på sesjon ble han klassifisert som «Stridende A+» og dermed utskrevet til Garden, men på grunn av et brev fra en kamerat ble militærtjenesten utsatt.

Et brev bestemte videre vei

Veien videre kom altså ikke til å gå via militæret. Odd Mathis gikk på ungdomsskolen i Karasjok sammen med en fra Hammerfest. Kameraten fra Hammerfest begynte på lærerskolen i Tromsø etterpå, og sendte brev til Odd Mathis om at også han burde prøve å komme inn der fordi «det var fine forhold både på det ene og det andre området». Det ga Odd Mathis motivasjon til å jobbe for å komme inn på lærerskolen. Han tok NKS brevkurs i norsk og praktisk regning, og leste folkeskolens pensum i naturfag, geografi og andre fag, for å forberede seg til opptaksprøven.

Opptaksprøven til Tromsø offentlige lærerskole

Odd Mathis møtte til to ukers opptaksprøve til Tromsø offentlige lærerskole i august 1959, og fikk opplyst at totalt 167 personer hadde møtt. Bare 29 ble tatt opp. Det var to harde uker. Den første uka hadde de skriftlige prøver; to norskstiler, to prøver i praktisk regning og et orienteringsfag. Lærerne gjennomgikk oppgavene fortløpende, og uka etter hengte det lister på tavla hver dag hvor det stod «disse kan reise hjem». Den andre uka var det muntlige prøver, og det første de gjorde om morgenen når de møtte til muntlig klokka ni, var å gå på tavla for å se om ens eget navn stod på lista. Til slutt var det 60-70 håpefulle igjen, og på lørdagen etter to uker med prøver kom det oppslag over hvem som var kommet inn. Det var knallhard konkurranse; som sagt var det bare 29 av de 167 oppmøtte som kom inn, men Odd Mathis sitt navn stod på lista til slutt.

Fullførte fireårig lærerskole

Odd Mathis syntes de første årene var tunge fordi han manglet basale kunnskaper. Over halvparten av klassekameratene hadde realskolen og noen folkehøgskole i tillegg. Det betyr minst ti års skolegang, mot Odd Mathis sine litt over tre år. Dessuten var han nokså ukjent med norsk kultur og væremåte. Men han fikk gode venner, og traff også sin kone – som er fra Andøya – der!

Av de 29 som kom inn på Odd Mathis sitt kull var det bare fire fra Finnmark. Etter fullført utdanning i 1963 fikk tre av dem lærerstilling i Finnmark, pluss tre til fra samme klasse. Det var altså totalt seks fra klassen til Odd Mathis som tok lærerpost i Finnmark etter studiene. Odd Mathis var en av dem. Han sier selv at det ikke var så spesielt at han gikk akkurat på lærerskolen. Det spesielle er at han hadde drivkraft til å jobbe hardt før og under opptaksprøven for å bli tatt opp, og at han klarte å komme inn til tross for svært lite skolegang i oppveksten. Den gang var det heller ikke samiske poeng eller annen favorisering av samene for opptak til høyere utdanning, presiserer Odd Mathis.

– Det verste er hvis du skaper frykt hos barn. Da er det ikke barnet som er fortapt, men det er du som lærer som er fortapt.

Lærergjerning

Da Odd Mathis var ferdig på lærerskolen i 1963 begynte han som lærer i Kautokeino. Der var han i halvannet år, før han måtte inn til førstegangstjeneste. Etter militæret jobbet han i de samiske sendinger i NRK i ett års tid mens kona gjorde ferdig lærerskolen. Da søkte de seg til Karasjok og jobbet som lærere der i tre år[ii]. I 1969 flyttet de til Vadsø der Odd Mathis ble tilsatt som konsulent ved Finnmark skoledirektørembete. Der hadde han sitt virke i fem år før han ble forespurt om å være med på å starte den samiske lærerutdanninga i Alta. Odd Mathis søkte, og fikk jobben. Han begynte i 1974, og var tilsatt på Alta lærerhøgskole i til sammen 33 år.

Odd Mathis har alltid trivdes i læreryrket. Grunnen til det er først og fremst kontakten han har fått med elever og studenter.

– Det viktigste når du er sammen med barn er at de får en trygghet og den oppmerksomheten de trenger. Hvis et barn er urolig så er det ikke noe grunn til å slå i bordet. Du må vise oppmerksomhet og spørre eleven ‘hva var det du ville?’ Da kan barnet si det de vil uttrykke. Det verste er hvis du skaper frykt hos barn. Da er det ikke barnet som er fortapt, men det er du som lærer som er fortapt. Og det er helt essensielt i et læreryrke, det å være trygg på seg selv, å ha øyekontakt, å vise at vi er likepartnere i klasserommet. Du må få kontakt og barnet må få tillit, sier Odd Mathis. Han sier at han lærte dette av en kollega på skolen i Kautokeino da han var helt nyutdannet. Han forteller:

– Det kom en liten og spinkel lærer dit, kanskje 40 år gammel, fra Ålesund. Hun snakket utpreget vestlandsk og hun fikk en klasse med 14-15 helt umulige gutter. Jeg hadde klasserom ved siden av henne, og fra første dag var det helt stille. Hun hadde en kontakt av en annen verden som ingen av lærerne hadde tilbydd elevene som hadde gått der i seks-syv år. Enda dialekten hennes ikke var så lett å forstå, så hadde hun kontakt, og viste at vi er likeverdige i klasserommet. Dette er noe av det jeg har lært mest av om pedagogikk og det å behandle barn.

Språkveksling som verktøy

I sitt første år som lærer fikk Odd Mathis en første-klasse. Dette var lenge før samisk begynneropplæring, så skolen brukte Kari Wessels ABC-bøker i lesing, som var en kombinasjon av ordbilde- og lyderingsmetode. Lyderingsmetode betyr at leseopplæringa begynner med å øve lyd for lyd, bokstav for bokstav, og senere knyttes bokstav og lyd sammen til hele ord. Problemet var at av de 17 elevene som Odd Mathis hadde i klassen var det ni samisktalende og åtte norsktalende.

Luftforsvaret hadde stasjon i Kautokeino fra midten av 50-tallet, så de norsktalende elevene var barna til de som var stasjonert der. De norsktalende kunne ikke et eneste samisk ord, og blant de samisktalende var det kanskje to-tre som kunne litt norsk. Odd Mathis visste ikke riktig hvordan han skulle ta fatt i det. Han hadde ingen til å veilede eller si noe fornuftig om hva han skulle gjøre. Han bestemte seg for å ha en halvtime kun på samisk og den andre halvtimen kun på norsk – han delte timen nøyaktig i to. Det godtok elevene. De skulle lære regning også, men siden de ikke kunne skrive tall øvde de mye på hoderegning. Odd Mathis sa to pluss tre på norsk, og etterpå det samme på samisk[iii]. Elevene ble flinke, og Odd Mathis passet bestandig på at alle fikk være med. Når våren kom og han hadde inspeksjon ute ble han overrasket, for Knut snakket samisk til Mikkel. De var syvåringer. Hvis Mikkel så han Are, så reagerte han først på norsk, så svarte Are på samisk til Mikkel. De ble ganske tospråklige og de var ikke klar over at de brukte begge språkene. Det beste var at det var ubevisst, sier Odd Mathis.

Lærer på internatskolen der han selv hadde vært elev

Som nevnt jobbet Odd Mathis seinere som lærer i Karasjok. Han fikk første klasse, og opplevde at noen av ungene i klassen måtte bo på internat fordi foreldrene bodde langt unna. Siden han selv hadde erfaring med internatlivet fra egen oppvekst, så visste han at noen av ungene savnet mor og far. Så Odd Mathis sørget for å få tak i et vaffeljern og stekte vafler til ungene første skoledag. De ble mette og glade, og det lukta vafler over hele skolen. Odd Mathis syntes at det var bra med litt liv i klassen. Han hadde aldri problemer med disiplin, men fikk høre at andre syntes synd på han fordi de hørte så mye uro fra hans klasserom. Kollegene oppfattet det som ondsinnet bråk, mens han selv oppfattet det som positiv støy. Alle elevene lærte både å lese og skrive. Odd Mathis kjenner flere av dem den dag i dag.

– Det ble folk av dem også, sier han.

Han hadde også en sjette klasse i Karasjok. På det klassetrinnet stod forplantningslære på timeplanen, som jo var et tabu-tema. Derfor holdt Odd Mathis foreldremøte og viste dem plansjene for faget. Han underviste altså foreldrene først, sånn at de fikk innblikk i hva han kom til å si til elevene. Foreldrene virket svært tilfreds.

– Å ha kontakt med folk, det er det viktigste for en lærer, mener Odd Mathis. Enten det er voksne, foreldre, studenter eller syv-åringer så skal man behandle dem som likeverdige. Det er hans eneste pedagogiske prinsipp og livsregel.

Forfatterskap

I tillegg til å undervise har Odd Mathis også skrevet en rekke bøker, både pensumbøker innenfor samfunnsfag, samt bøker for andre enn studenter, særlig om samisk skolepolitikk, kultur og historie. Flere av bøkene er også oversatt til engelsk og tysk.

Odd Mathis skrev sitt første læreverk i 1976. Det var et hefte, og motivasjon til å skrive fikk han av at det manglet pensum på lærerutdanninga i Alta. Noen av bøkene, blant annet «Samene Nordkalottens urfolk» fra 2002 har blitt brukt som pensum ved universiteter og høgskoler helt frem til i dag. Mens andre utgivelser, for eksempel hans siste bokprosjekt «Samebygder på Finnmarksvidda» i to bind fra 2016, er for mer engere kretser fordi de tar for seg sosialantropologi, etnologi og lokal/regional geografi i detalj. Det finnes mange verk om reindrift og sjøsamene men veldig lite om den fastboende befolkninga på vidda, så der bidrar Odd Mathis med svært viktig kunnskap.

Det gode liv som lærer

Odd Mathis er opptatt av at når man skal bli lærer så må man huske å se bort ifra asfalten når man går på veien, og heller prøve å se de små steinene som er der. Man må gjerne ta steinene med til klassen og fortelle om de, det brukte han selv å gjøre. Han synes også det er viktig å se mot himmelen. Å kjenne noen stjernebilder, særlig de mest kjente: Karlsvogna, Sjustjernen, Orion og de godt synlige planetene Venus, Jupiter og Saturn. Også er han opptatt av hvordan vi påvirker naturen; insekter, biller, fugler, dyr og planter. Han innrømmer at det tar år av ens liv å lære ting, men det som er viktig er at man blir oppmerksom på alt rundt seg. Ikke minst at det smitter over på ungene når de er ute, og at de også kan lære av det de ser og sanser. Odd Mathis nevner et eksempel fra en gang i Karasjok da han og elevene skulle måle avstanden mellom planeter: sola var en fotball og planetene var steiner. De var utendørs, brukte målebånd, og elevene fikk et tydeligere inntrykk av de store avstandene i verdensrommet sammenlignet med en illustrasjon i læreboka.

I løpet av sitt arbeidsliv har Odd Mathis blitt oppfordret til å søke lederstillinger flere ganger, men han har ikke vært så interessert. Han har likevel vært dekan ved Høgskolen i Finnmark, sameradiosjef i NRK og redaktør (deltid) i den samiske avisen Ságat. Dessuten har han vært formann i Norske Samers Riksforbund, rådsleder i Samisk Utdanningsråd og hovedverneombud ved Høgskolen i Finnmark i åtte år. Han har foretrukket å undervise fordi man som lærer har en avgrenset gruppe som man har nærhet og kontakt med.

– De fleste utenom elever og studenter vet lite om hvem jeg er, men studentene vet. De kjenner til mine styrker og svakheter som lærer. Jeg synes det er veldig viktig at det ikke er så overfladisk. Som lærer må du våge å la de komme tett inn på deg, elevene og studentene må bli kjent med deg. Mine elever og studenter, de kjenner meg på godt og ondt. Og det er verdifullt, avslutter Odd Mathis.

Den nå 77 år gamle Odd Mathis sier selv at valget om å bli lærer har preget han på den måten at han er lykkelig med sitt valg. Som sagt hadde Odd Mathis, i dagens målestokk, til sammen bare omtrent tre og et halvt års skolegang før han startet arbeidet med opptaksprøven til Tromsø offentlige lærerskole. At han kom inn der, og siden har viet arbeidslivet sitt til undervisning, formidling og forfatterskap har ikke bare preget han selv. Det har også preget elever, studenter og lesere som har blitt berørt av arbeidet til en fagmann og markant lærerutdanner som «våger å komme litt tett inn på og bli kjent med elevene og studentene».

Odd Mathis har holdt seg aktiv i alle år, her er han på fri-idrettskurs i Karasjokelva sommeren 1959. Foto: Privat
Odd Mathis har holdt seg aktiv i alle år, her er han på fri-idrettskurs i Karasjokelva sommeren 1959. Foto: Privat

Fotnoter: 

[i] Se (en noe ufullstendig) liste over utgivelser her: https://no.wikipedia.org/wiki/Odd_Mathis_H%C3%A6tta

[ii] Du kan se et opptak på NRK fra Odd Mathis sitt første år som lærer i Karasjok her: https://tv.nrk.no/serie/en-norsk-minoritet

[iii] Du kan se hvordan han gjorde det i praksis, og hvordan han begrunner det, i filmen fra NRK som er nevnt over i fotnote 2: https://tv.nrk.no/serie/en-norsk-minoritet

***

Bestill et abonnement på Nordnorsk Magasin

Abonner på nyhetsbrevet vårt!

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s